Heldigvis har ikke alt dette kommet over natten. Det er resultat av over 30 års byutvikling. Og nettopp derfor er jeg vel også fortsatt i stand til å manøvrere meg hjem etter arbeidstid hver dag. Jeg har jo vent meg til at det er slik det er i 2010, og tenker ikke så mye over at jeg går over folks hager eller gjennom hus på veien hjem. Slik er det i 2010. Dette er det normale. Kanskje spesielt nå i juletider når julegata er tent i Lillestrøm. Det gir litt gjenkjennelighet til det hele. Den har vært den samme i 50 år, bortsett fra selvsagt at knapt et av dagens hus stod den gangen den ble tent for første gang for 50 år siden. Man tilpasser seg, og en dag er det som om det alltid har vært slik.

Denne uken ringte en journalist oss. Han ville vite litt om historien bak ølmonopol i Norge. Bakgrunnen var at det nå kun var et slikt kommunalt igjen, i Førde i Sogn og Fjordane. Det er en stund siden vi har snakket om ølmonopol på kontoret. Det er liksom ikke helt 2010 det heller. Selv om vi ikke skal lenger tilbake enn til tidlig på 90-tallet for å finne over 60 kommuner som da hadde et kommunalt eller privat slikt, inklusivt en såpass stor by som Tromsø.

Det fikk meg til å tenke, fordi det virker som om det er en debatt som nesten har forsvunnet fra norske kommuner de siste årene, som om den aldri har vært der. Det er debatten om tilgjengelighet til alkohol. Dvs. ”alle” er rørende enige om at nettopp tilgjengelighet til alkohol er et av de viktigste virkemidlene vi har for å regulere forbruk og skader. (Avskaffelsen av monopolet i Tromsø i 1999 førte til en rask økning i forbruket.)

Men i dag er det slik at

* Nesten alle som søker om skjenkebevilling får en slik. I 1980 var det 2439 bevillinger, i 2009 7324.

* Nesten alle som søker om salgsbevilling får det også (selv om det er færre som søker)

* Ølmonopolene er som sagt nesten en saga blott

* Skjenketakene, som også en gang var en kampsak, har forsvunnet. I 1995 var det 80 kommuner som hadde et slikt på skjenkebevilinger, i dag er det 27 igjen.

* Vinmonopolet står seg selvsagt, men også der er det ikke lenger politisk styrt hvor mange pol vi skal ha, men dette er delegert til styret. Og vi får stadig flere pol. I 2000 hadde vi 140, siste opptelling i 2009 viste 248

Og dette skjer nå uten at noen egentlig reagerer så veldig. Heller ikke vi som arbeider med dette. Vi har vent oss til situasjonen. Det er slik det er i dag. Å diskutere skjenketak eller ølmonopol i dag føles ikke helt 2010. Vinmonopolet er et viktig alkoholpolitisk instrument. Antallet skjenkebevilinger er så mange at det er vanskelig helt å se hvordan man skal kunne kutte såpass at det vil ha virkning.

Og nei, jeg vet heller ikke om ølmonopol eller skjenketak er fremtiden. Men om tilgjengelighet betyr noe for forbruket, og alle er enige om at det er slik, er det jo pussig at debatten om den har forsvunnet. Det er som om den aldri var der, som trebygningene i Storgata. Det er det nye normale. Norsk alkoholpolitikk er faktisk ikke så veldig restriktiv lenger. Men det snakker vi ikke så veldig mye om.

jte

Som nyansatt i IOGT lærer jeg for hver dag mer om rusproblematikk. Konsekvensen av det er at man møter nye innfallsvinkler og synspunkter på nettopp alt det man før trodde “bare var slik”. Til tider føles det som om jeg, gjennom integrasjonsprosessen, er blitt frarøvet evnen til å utøve kritisk tenkning over hvorfor ting er slik de er i mitt andre hjemland. Det viktigste har hele tiden vært å bli så “norsk” og “integrert” som overhodet mulig. Lite visste jeg at jeg var allerede godt integrert – jeg kunne fint ha droppet de x antall enheter alkohol. Det skal mot til for å gå imot strømmen og tenke annerledes, og ikke alle ungdommer har dette motet eller evnen til det. Enda verre er det hvis man er innvandrerungdom, og føler for å stå opp og takke nei til noe som har blitt en så selvsagt del av den norske kulturen.

 Forestillingen om at alkohol må til for å ha det morro, er ganske så vanlig hos ungdommer. Motkulturen har derfor en viktig jobb å gjøre. Vi må presentere alternativer til alkohol og fyll – det er faktisk mange der ute som ikke vet bedre. Det er også viktig å påpeke at man ikke må drikke alkohol for å være en del av det norske samfunnet. Mange innvandrerungdommer går i denne fellen, i hyggelig lag med etnisk norsk ungdom. Vi må oppmuntre ungdom – og voksne – til å tenke over og være bevisste på valgene de tar. Kanskje flere hadde valgt annerledes da?

Ikke vet jeg, men en ting er sikkert – alle har rett til å vite at det alltid finnes et alternativ.

«Sigaretter er for tapere, alkohol er for vinnere», hevder sosiologiprofessor Willy Pedersen i en Aftenposten-kronikk. Det er en god forklaring på hvorfor helse- og livsstilsjournalistikken ikke lenger slipper røyken til. Bedre forklaring enn at avisene har omsorg for vår helse. For Verdens helseorganisasjons (WHO) beregner faktisk helserisikoen omtrent like høy for alkohol som for tobakk.

Tabloidene mener åpenbart at alkohol selger aviser. VG og Dagbladet hadde, i følge en Blå Kors-undersøkelse, til sammen 37 forsidehenvisninger til vin- og spritanmeldelser i 2008. Norske medier har en stadig mer omfattende positiv omtale av alkoholprodukter. Det går i tester, drikketips, prissammenlikninger og lanseringer. Titler som «Drikke til fotballkampen», «Ukens drink til 1. Mai», «Viner til deg på slanker’n», «Vin i seilene», «Store flaskepakker» og «Test av juleakevitt» gir produktomtale knyttet til alle årets høydepunkter. Og fremstiller alkohol som en obligatorisk del av det gode liv.

Alkoholens skadevirkninger står derimot lavt på medienes agenda. Selv i helsejournalistikken. Positive helsevirkninger av alkohol får dominere forsider, titler og bildetekster. Mens nyanseringer og motforestillinger i beste fall legges langt ned i brødteksten. Medieyndlingen om at «ett eller to glass vin daglig er sunt» er nesten i sin helhet tilbakevist i en rapport fra Helsedirektoratet. I hvilken avis leste du det?

Vi har forbud mot alkoholreklame som et viktig politisk virkemiddel for å unngå økt forbruk. En fersk EU-rapport påpeker at alkoholreklame får oss som allerede drikker til å drikke mer. Økt alkoholkonsum skader ikke bare de unge og de mest ubeskyttede. Det er godt dokumentert at også folk flest rammes med tilsvarende flere skader og økte helseproblemer.

Men pressen omtaler alkoholprodukter så hengivent og ukritisk at reklame er overflødig. Alle som jobber med PR vet at redaksjonell omtale, så sant den ikke er for negativ, er mer verdt enn annonser.

Redaksjonene har blitt alkoholindustriens største informasjonskanal. Alkohol er det produktet mediene markedsfører mest systematisk og villig. Gjennom å kople alkoholvarer til historie, kultur, natur, fest og hygge har de fått en PR som mangler sidestykke i norsk pressehistorie. Eldar Skylstad i mediebyrået Carat Norge, anslår overfor Blå Kors reklameverdien av den redaksjonelle omtalen slik «?at vinimportørene samlet får en pakke i fanget fra de fire avishusene på 40–50 millioner, mener jeg ikke er å ta for hardt i».

Men det er for enkelt å si at media er alkobransjens nyttige idioter. Dette er stoff som mange setter pris på. For alkohol er en viktig ingrediens i makt- og kulturelitens livsstil. Positiv alkoholjournalistikk bekrefter både maktas og mediefolks kultur. Og statuskultur er en kinkig fiende. Røyk forbindes derimot med lav utdannelse og status. Den er grei.

Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og tjene samfunnet. Da er det trist at ytringsfriheten selger pappvin, mens mangel på kritisk journalistikk gjør livet tøffere for stadig flere. Barn, for eksempel.

Hanne Cecilie Widnes, sosiolog og generalsekretær i IOGT i Norge

På IOGT sin blogg vil generalsekretær, leder og kanskje andre gjestebloggere komme med sine innlegg om den verden vi lever i. Vi håper så mange som mulig vil følge med, komme med sine meninger om de samme tingene, og at denne bloggen blir et møtested for alle som er interessert i en så bra verden som mulig.

Jeg har alltid likt å feste til seint ut på natta. Derfor var det godt nytt hver gang utestedene i min kommune blinket litt senere med lysene. Siden jeg begynte å gå på byen på 80-tallet, har det blitt tettere mellom skjenkestedene og kranene har gradvis fått renne frem til tre på natta. Utelivet skal blomstre og innbyggerne trives. Min kommune er ikke den eneste som mener at økt tilgang på alkohol er god kulturpolitikk. Siden 1980 har vi i Norge fått en tredobling av antall skjenkesteder. Og over 60 prosent av alle norske kommuner har skjenketider utover normalskjenketiden klokka ett.

Men nå har den rødgrønne regjeringen fremmet et forslag for Stortinget om maksimal skjenketid klokka 02:00. Det er modig gjort i en viktig valgkamp. For dette er en rød klut for snuten på mange kommunepolitikere og festglade mennesker å stramme inn på friheten til å velge selv.

Men slik er det når politikere må tyne festbremsene. For nattelivet har blitt så bråkete og voldelig at folk flest mistrives ute. Og politiet advarer høylytt, og roper på andre tiltak enn mer politi. Politimestrene i Norges fire største byer skrev i 2007 et felles brev til sine ordførere der de ba om tiltak for å endre utviklingen med bråk, vold og uro knyttet til uteliv og fyll. De slo fast at det viktigste tiltaket var å redusere skjenketidene. Og politimestrene i Agder, Telemark, Søndre Buskerud og Vestfold har støttet innskjerpingen til 02:00 som «et eksempel på en lovendring som vil kunne få positiv innvirkning på voldsutviklingen i samfunnet».

Hanne Cecilie Widnes, Generalsekretær i IOGT

Forskning viser at det er effektiv voldsforebygging å stramme inn skjenketidene. Og alle de byene som har kuttet i tidene kan vise til betydelig nedgang i voldsepisoder og skader. Tønsberg er et godt eksempel. Der rapporterte politiet om hele 37 prosent mindre vold etter seks måneder med stengning innskrenket til to på natta.

Til tross for tydelige råd fra forskere og politi er det mange som insisterer på at løsningen er den stikk motsatte. Nemlig at skjenketidene heller må utvides slik at færre hissige folk ender i samme taxi- og kebabkøer. Dette har faktisk allerede blitt prøvd flere steder uten heldig resultat. England og Reykjavik har forsøkt seg på frislipp av skjenketidene med dramatisk økning av vold og skader grunnet fyll.

Det har blitt kjipere å være lenge ute på byen. Det er vel derfor både jeg og mange med meg kan leve godt med tidligere kranstopp. En meningsmåling foretatt i fem av Norges største byer viser atviser at over halvparten av de spurte tror at en innstramming av dagens skjenketider vil føre til mindre fyll, og hele 60 % mener tidligere skjenkestopp vil føre til mindre vold.

Mange kommunepolitikere som vil stenge kranene tidligere har kommet i klemme dersom de ikke har får nabokommunen med på laget. Flere steder i landet er avstandene mellom kommunene så små at kundene flykter over grensen til naboen dersom natta er lengre der. Nettopp derfor bør en nasjonal innstramming av skjenketidene være kjærkommen i lokalpolitikken.

Det er på tide å ta natta tilbake. For det skal være gøy og trygt for alle å gå ut. Og regjeringen skal ha stor takk for et forslag som kan bidra til å øke festfaktoren på byen!